Harde tider

Musikkorpsene forsvinner på det ene lille stedet etter det andre i Norge, og det er nesten som litt at landets sjel og historie dør med dem. Dette er naturligvis veldig trist for tidligere var det slik at korps var å oppdrive i hver eneste lille bygd rundt omkring i landet.

Det koster jo naturligvis å drive et korps og selv om mulighetene til å låne penger er mange på markedet i dag er det naturligvis slik at det er et fåtall av korps som har muligheten til dette. Det sier seg selv egentlig, og med en stadig synkende interesse så er det ingen tvil om at medlemsmassene synker og at det dermed vil bli mindre penger i kassen. Som man vet så er det jo slik at man får spillemidler gjennom grasrotandelen og kanskje litt støtte fra kommunene også, men om dette monner nok til å fornye det nødvendige utstyret er vel heller tvilsomt.

Hvorfor korpsmusikken er i ferd med å dø ut er jammen ikke godt å si, og det er sikkert mange faktorer som spiller inn her skal vi tro. Ungdommene og barna rundt omkring i landet har kanskje ikke den store interessen for dette mer og som vi jo vet finnes det nok av tidstyver rundt omkring.

Vi har imidlertid en liten mistanke om at skolene har spilt en rolle her som ikke har vært så veldig positiv og dette skal vi prate litt mer om her. Vi tenker at musikkundervisningen som fantes tidligere på skolen var av et annet kaliber enn nå. Da lærte man noter og fikk utdelt blokkfløyter for å spille på. Selv om dette sikkert foregår flere steder i Norge i dag er det unektelig slik at de forskjellige reformene som har vært i skolene opp i gjennom årene har gjort faget mer teoretisk og mindre praktisk – dessverre.

Å gjøre dette har nok vært med på å prege nedgangen i korpsinteressen og det innebærer naturligvis at korpsene sakte men sikkert takker for seg.